– Jeg har en påfallende mangel på offermentalitet. Det er et bevisst valg. Mange bærer på en ryggsekk full av drit og lort fra hendelser i livet, og det hemmer dem fra å se alle de andre mulighetene.

Februarhimmelen over Båtsfjord er blek, men inne hos Pål Forbergskog er atmosfæren preget av mørkt treverk, fargerik kunst og et tydelig estetisk kompass. Det lukter kaffe på kjøkkenet han stolt viser frem; et rom preget av mye eget arbeid og en interesse for interiør som stikker dypere enn hos de fleste.

Pål Hartvig Forbergskog er kanskje et kjent navn for iFinnmarks lesere. Vi har tidligere skrevet om hans mangeårige kamp mot systemet, om NAV-vedtak som ble overkjørt og en helse som har krevd over 20 operasjoner. Når vi møter ham i dag, under langt hyggeligere omstendigheter, er det en avbalansert og sindig mann som tar imot oss i døra. Selv om motgangen har vært massiv, nekter han å la den definere hverdagen.

– Jeg har unngått bitterhet ved å møte alt som har skjedd med meg som informasjon, ikke som identitet. Jeg stilte spørsmålet: «Hva kan dette lære meg?», ikke «Hvorfor skjedde dette meg?». Det å skille mellom sak og følelser er viktig. Sak og fakta er essensielle, følelser kommer og går.

«Pillen» som nektet å gi opp

Historien om Pål er historien om en mann som har overvunnet hindringer siden før han ble født. Han ble unnfanget i 1965 tross morens bruk av p-piller, i en tid da medisinen knapt var godkjent i Norge. – Jeg ble forsøkt stoppet helt fra start, ler han.

Før han understreker at det nok har bidratt til at han alltid har sett på seg selv som en overlever.

Denne iboende kraften ble satt på prøve tidlig. Da han mistet faren som 12-åring, fantes det ingen apparat som fanget ham opp.

– På 70-tallet fantes det ingen sorgterapi for unger. Man skulle bare komme seg videre. Det ble sånn «stakkars deg», uten at man fikk hjelp til å håndtere det som lå inni en. Jeg gikk i mange år og var forbanna og sint.

Vendepunktet

Sinnet og den utagerende oppførselen preget ungdomsårene, helt til livet tok en ny og brå vending. Som 21-åring ble Pål far for første gang.

– Det ble et kjempeskille. Da fikk jeg et helt annet fokus. Jeg hadde ikke glemt det som hadde skjedd, men jeg bestemte meg for at datteren min skulle få det like fint som jeg hadde det før pappa døde. Her skjedde det et brudd i mønsteret, forklarer han.

Men motstanden var ikke over. I 30-årene meldte den fysiske motstanden seg for alvor. Med kronisk sykdom og stadige operasjoner ble sykehuset etter hvert som et annet hjem, men Pål nektet å la diagnosen definere hvem han var.

– Jeg har lært å møte diagnosen min som en del av meg jeg kan være nysgjerrig på, ikke redd for. Den forklarer noe av intensiteten min, men den tar ikke fra meg identiteten min. Jeg er fortsatt den som velger, føler, skaper og elsker.

Et godt eksempel på Påls manglende evne til å synes synd på seg selv, er reaksjonen da legene kom med den knusende beskjeden etter en mislykket operasjon. I ti år hadde kirurgene utført inngrepet med suksess, men på Påls bord skar det seg. Da legene kom inn på rommet morgenen etter, måtte de fortelle 33-åringen at han var den første de hadde mislyktes med. Beskjeden var brutal: Han måtte leve med utlagt tarm resten av livet.

– De sto der og så helt knuste ut på mine vegne. Da sa jeg bare: «Jippi! Endelig ble jeg først i noe!», humrer han. – Legene begynte å flire, og lufta gikk ut av ballongen. For meg var det naturlig. Jeg måtte eie den nye situasjonen. Galgenhumor er viktig for meg.

– De fleste selvhjelpsbøker gir bare en endeløs rekke med spørsmålsstillinger, men nesten ingen forklaring på hvorfor det er lurt å spørre akkurat om det. Man får spørsmålene, men ikke verktøyet til å forstå prosessen. Jeg har prøvd å skrive en annerledes bok der jeg forklarer årsakene bak teknikkene, slik at folk kan skape et rom for forståelse i sine egne liv.

Han er likevel nøye med å presisere én ting: Han skal ikke belære noen. – Jeg ønsker ikke å sitte på en høy hest og fortelle folk hvordan de skal leve. Jeg vil bare opplyse om de små tingene jeg selv har erfart at fungerer. Det handler om å dele lærdom, ikke å diktere sannheter.

«Har du aldri en dårlig dag?» spør jeg ham.

Han smiler lurt før han nyanserer. – Det er klart jeg har dager med dårligere utgangspunkt enn andre, men når jeg våkner, så forteller jeg meg selv at det skal bli en god dag. Det påvirker hvordan jeg møter dagens utfordringer. Jeg kjente en mann som våknet hver morgen og ropte: «I’m alive!». Det er en fin innstilling. Hvis du våkner i dårlig humør, så har du et valg: Du kan si til deg selv at du skal ha det bra likevel.

Det er naturlig å lure på hvor energien kommer fra etter et liv som ville knekt de fleste. Selv spøker han med at han har utviklet «GHB» – en forkortelse for Ganske Hyper Båtsfjording. Han beskriver det som en ressurs formet av et miljø der man lærer å stå i stormen, men også av en dysleksi som tvinger ham til å tenke annerledes. Denne evnen til å se løsninger ble avgjørende da han skulle skrive bok.

Fordi dysleksien preger selve setningsoppbyggingen, og gjør at han skriver i en struktur som avviker fra normalen, valgte han å ta i bruk kunstig intelligens for å «vaske» tekstene sine.

Tidligere kunne han skrive ting han ikke engang forsto selv når det ble lest opp, men ved å bruke digitale verktøy til å rydde i essensen, har han sørget for at budskapet blir lesbart for alle. For Pål er ikke dette juks, men et nødvendig hjelpemiddel for å tette gapet mellom tanke og papir.

«Ok, fuck that»

Pål lener seg frem over kaffekoppen og understreker at denne evnen til å finne løsninger henger sammen med et bevisst valg om å nekte seg selv rollen som offer. Han beskriver det som en iboende kraft; en fandenivoldsk pragmatisme som har fulgt ham fra p-pillen i 1965 til han sa «jippi» på sykehuset 33 år senere. Han vil ikke ha medlidenhet, han vil vise vei ut av den bagasjen mange drar med seg.

– Mange bærer på en jævla ryggsekk full av drit og lort fra hendelser i livet, og det hemmer dem fra å se alle mulighetene.

Jeg er den som sier: «Ja, det skjedde. Ok, fuck that. Vi går videre», konstaterer han nøkternt.

Før jeg går ut i februarkulda, spør jeg hva han ville sagt til seg selv hvis han møtte den 30 år gamle utgaven av Pål – han som sto midt i den verste stormen.

Svaret kommer kontant:

– Da ville jeg sagt: Bare peis på videre, Pål. Jobb, lær, finn ut av ting. Du er ikke for mye eller for lite av noe. Du er bare uoppdaga.

Eldre historier herfra og nedover

NYUTDANNET: Gjennom operasjoner og utfordringer har Pål måtte være sin egen motivator grunnet manglende tilbud på opptrening. Han ønsker at andre som går igjennom utfordringer skal ha et sted å søke hjelp til motivasjon og har derfor utdannet seg til helsecoach.

Da Pål Hartvig Forbergskog måtte ligge tre måneder på sykehus etter en operasjon med komplikasjoner fikk han et ønske om å bruke de utfordrende opplevelsene til noe godt.

å skal han motivere Båtsfjordinger.

– Det handler om å se seg selv for hvem man er, ikke hvordan man tror andre oppfatter en, sier Forbergskog.

I 20 år har Pål Hartvig Forbergskog slitt med fysiske utfordringer etter å ha gått igjennom flere brokkoperasjoner med utlagt tarm. Hele tiden har han måtte vært sin egen motivator. Nå har han startet Hartvig Helse Coaching i Båtsfjord med et mål om å motivere og støtte andre med sine utfordringer.

Kritisk operasjon

For tre år siden opplevde Forbergskog at han fikk komplikasjoner etter en brokkoperasjon. Det var en type operasjon han har vært igjennom over tjue ganger tidligere. Den skulle gå forholdsvis enkelt for seg.

Istedenfor ble han sendt hjem til Båtsfjord med en punktert tarm. Det endte i en hastetur tilbake til sykehuset med ambulansefly kun få dager etter hjemkomst. Han slet med høy væsketap grunnet to stomi utganger og drenasje av sår i bukveggen.

– Jeg lå tre måneder på sykehus hvor jeg fikk opptil fem liter væske intravenøst i døgnet, sier Forbergskog. På grunn av de store dosene med antibiotika jeg måtte få for å få bukt med komplikasjonene og infeksjoner tok det tre år å få immunforsvaret tilbake, og å komme noenlunde til hektene igjen.

Til tross for denne hendelsen ønsket Forbergskog seg tilbake i arbeidslivet. Nå har han startet egen bedrift med kurs i mestringsterapi og livsveiledning i Båtsfjord. Ønsket om å drive med dette økte etter oppholdet hans på «Godthaab – helse og rehabilitering» i Oslo i fjor. Det var første gang han fikk tilbud om plass på opptreningssenter.

– Det er merkelig at tilbudet om opptrening ikke er bedre når det er så mange som går igjennom stomi-brokkoperasjoner, sier Forbergskog.

– Det kan ofte ta mellom to til fire måneder å komme seg etter en slik operasjon. For meg tok det tre år etter den siste operasjonen. Det hadde kanskje gått raskere om det eksisterte et rekonvalesens og rehabiliteringstilbud på lik linje med det mennesker får ved for eksempel hofte og kneleddsoperasjoner, fortsetter han.

Positiv innstilling

Planen for bedriften er å tilby tjenester innen motivasjon og livsendring. Coachingen Forbergskog tilbyr baserer seg på NLP, Nevro Lingvistisk Programmering, som har som formål å bruke positive ord på å omprogrammere sine egne tanker.

– En del mennesker går rundt med negative tanker og ideer om seg selv som kanskje ikke stemmer, sier Forbergskog. Vi har alle innøvde handlingsmønstre, og atferdsmønstre som nødvendigvis ikke er så støttende eller positive for oss selv. Jeg har tilegnet meg lærdom om at slike ufordelaktige mønstre kan endres med enkle metoder gjennom NLP.

Forbergskog er nå ferdig med NLP Master Practitioner sertifisering fra NOCNA og er i september klar til å fullføre sin Helsecoaching sertifisering, da det kun er to eksamensopptak i året.

– Jeg håper å kunne bruke mine erfaringer til å hjelpe andre som sliter med helsen, forklarer Forbergskog. Jeg er glad i å prate med folk og liker godt å bruke tiden min på å motivere andre.

Helseplager og røykeslutt

Formålet er som sagt å hjelpe mennesker som ønsker det med motivasjon og veiledning. Selv om Forbergskog selv har slitt med fysiske utfordringer forteller han at han også kan bidra med hjelp om noen har andre utfordringer som ikke er direkte knyttet til helsen.

– Båtsfjord kommune har satt et mål om at kommunen skal bli røykfri innen oktober i år. Jeg har tilbudt å hjelpe til med motivasjon dersom det er behov for det, sier Forbergskog.

– Andre ting kan være problemer innad i arbeidsmiljøet, fortsetter han. Om noen har det kjipt på jobb vil det etter hvert påvirke helsa også. Det meste henger sammen med helsen.

Skepsis fra enkelte

Ifølge Forbergskog er det flere som har uttrykt skepsis til det å starte en type bedrift som den han starter, så langt nord. Enkelte har ment at coaching og mestringsterapi egner seg bedre i hovedstaden.
Det er mannen bak firmaet sterkt uenig i.

– Historien beviser jo at vi som bor i det vidstrakte nord, hvor vi er få men sterke, har store utfordringer med helsesystemene.
Dette gjelder sikkert andre tynt befolkede strøk i Norge,
der lange avstander forverrer og forsterker utfordringen for mennesker med fysiske og psykiske utfordringer i hverdagen, sier Forbergskog.

– Derfor mener jeg det er fullt mulig å ha en slik motivasjonsbedrift i Båtsfjord også, fortsetter han. Det handler jo bare om at jeg må levere det jeg reklamerer for. Folk sliter jo med helsen uansett om det er i Oslo eller i Finnmark.

Innspill til debatten om å ta livet slik det er, i stede for å ta sitt liv.

Finnmarksdebatten

1998 fikk jeg diagnosen Ulcerøes Colitt. En immunforsvar-infeksjon i tykktarmen. Dette førte til amputasjon av bløtvev. Hele tykktarmen og endetarmen ble fjernet. Siden den tid har jeg hatt over 20 kompliserte inngrep, i opptil 9 timer har jeg ligget på ‘slaktebenken’, noen ganger med sloget ute av kroppen, på grunn av brokk rundt stomi åpningen. Med tre til fem md. rekonvalesenstid etter hver eneste operasjon, har både egen og arbeidsgiveres tålmodighet blitt satt på prøve opp gjennom årene.

Jeg har vært inn og ut av Nav systemet og forsøkt meg i mange yrker. Men pådratt med brokk i alle jobber. Min siste operasjon i 2014 holdt på å ende galt.

Tarmen min ble perforert på innsiden av huden. Og avføring banet seg vei i mellomhuden. Dette ble ikke oppdaget før jeg hadde vært hjemme i Båtsfjord i ca. en uke. Noe som førte til at jeg ble sendt med ambulansefly i retur til operasjonssykehuset. Ble reoperert, og satt på kraftige antibiotika kurer i mange måneder. Åtte ganger daglig normaldose, på bredspektret antibiotika. Med risk for at tarminnhold skulle finne veien inn i bukhulen, noe som ville ført til sepsis og mulig død i løpet av timer.

Jeg var langt ‘nede’ i denne perioden, men aldri suicidal. Noen av oss har kanskje fått utlevert litt mer pågangsmot?

Etter tre år med gjentakende infeksjonerpå grunn av rasert immunforsvar, og ti konsultasjoner hos psykolog på andre siden av fjellet, med turer i fullt «ekstremvær» eller hva vi Båtsfjordinga kaller det, laber til stiv kuling. På riksvei 891 over Båtsfjordfjellet ordnet psykolog og fastlege det slik at jeg kom meg på rehabilitering.

Her må jeg skyte inn at, sykdom ikke er selve livet. Livet er så mye mer!

Jeg elsker å skape godt humør og holde livet i positiv fremdrift, så jeg både skrev og fremførte Cabaret sketscher sammen med Båtsfjord Mannskor denne tiden.

Fremførte til og med flere nummer på siste cabaretten med ikke mindre enn tre stomi poser på magen, dehydrert og avmagret, midt imellom to operasjoner.
For å gjøre noe fornuftig i rekonvalesenstiden skrev jeg, trykte og gav ut en bok på egen hånd, siden den ble refusert av de forlag jeg sendte en kopi til.
En ungdomsbok om det å ha det morsomt og se lyst på livet, selv med egne utfordringer.
Boka ble allikevel solgt til venner og bekjente, og har mottatt stående ovasjoner fra ikke mindre enn en. ~ noe som kanskje er forståelig, siden jeg er dyslektiker. Jeg griner ikke av den grunn.

Jeg sysselsetter meg selv og har ideer til flere skriblerier. Så bare vent kanskje kommer det flere bøker.

Jeg liker å være engasjert, sykdom skal ikke definere meg. Jeg var under rekonvalesenstiden på AAP (arbeidsavklaringspenger). Altså, etter om lag 3 år på AAP, var jeg på et opphold på rehabilitering ved Godt haab rehabiliteringsklinikk i Oslo. Her fikk jeg inspirasjon til å finne meg noe nytt og fornuftig å gjøre fremover i livet.

Jeg så ikke for meg å bli uføretrygdet, selv om min lege anbefalte meg å vurdere dette. Jeg tok fatt på min nye utdanning, jeg ville bli Helse Coach, og hjelpe andre som hadde det tungt i sykdom.
Jeg er sterk både fysisk og psykisk og ønsker å bidra. Jeg fikk hjelp gjennom lokalt Nav kontor til å få dekket utdanningskostnader.

Etter 8 turer til Oslo gjennom studiene til helsecoach, nærmet det seg avslutning på utdanning, så jeg søkte om å få beholde AAP gjennom etablering og oppstart av eget firma. Fikk innvilget og klarsignal fra Nav lokalt i Juni 2017.
Og jeg iverksatte registrering i Br. reg. og utarbeidelse av firmastrategier, tegnet LOGO og planla.

To md. senere, den 13. August, fikk jeg derimot brev fra Nav Sentralt. Der det sto at min AAP ytelse var stoppet f.o.m. August. Mine tilmålte AAP tid på 4 år var kommer til veis ende. Min søknad om videreføring av AAP. var ikke nevnt i Navs oppsigelse av AAP.

Der sto jeg. Uten jobb. Ikke ferdig med utdanningen. Og midt i etableringen av enkeltpersonforetak. Ikke fikk jeg økonomisk hjelp fra sosialetaten, for jeg eide jo tross alt en halvpart i ei hytte, etter skilsmisse, og en sneskuter, altså verdier som kunne selges.
Solgte hytta, satt igjen med litt over hundre laken og noen putevar i overskudd.

Sendte selvfølgelig klage på vedtaket til Nav. Dette vedtaket er fortsatt i Navs favør ifølge deres egne vurderinger, etter å ha vært igjennom to ankerunder. Før jul fikk jeg brev om at saken var oversendt trygderetten. I samme periode søkte jeg pasientskadeerstatning på grunn av operasjonsskaden, men fikk avslag, til tross av at i første avsnitt i første utredning, er konklusjonen at min skade har oppstått under operasjon.

Per telefon fikk jeg opplyst av saksbehandler, «at det meget sjelden gis erstatning til bløtdelsamputerte.»

Så der sto jeg som et ?

Jeg har anket to ganger til pasientskadeerstatning, I løpet av de siste 3 årene. Fortsatt Ikke mottatt svar på siste anke, noe jeg skulle hatt i august 2019. Ifølge pasientskaders oppgitte saksbehandlingstid. Jeg er ukuelig optimist og har tro på fremtiden.

Har omsider fått en 60 % stilling i kommunen og trives som helsemedarbeider.

Har klart å kjøpe meg en 96′ modell Terrano, for å komme meg til og fra jobb.

Fortsatt singel, men glad som dagen er lang, fordi min datter og hennes mann har gjort meg til morfar i september i 2019.

Jeg velger å fokusere på det positive, så kan motbør seile sin egen sjø. Jeg lever etter prinsippet «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Livet altså.

Å stå oppreist i eget liv selv om byråkrater vil noe annet.

Jeg klandrer for så vidt ikke byråkrater, de følger bare myndighetenes lover og regler og har liten/ingen slingringsmonn. Systemet innen trygd og pasientrettigheter derimot, burde revurderes og meneskeligjøres.

I min saksbehandling står det at saksgang kan i siste instans klages inn for Kongen.

Tro mæ når æ sir at æ skal og akte å ta saken helt til topps i monarkiet.
Og æ har fortsatt sneskutern og skal ut på tur i mellomtiden.

Hilsen, aldri sur, men stadig lur. (Ps. jeg kontaktet aldri kongen.)

HOLDER MOTET OPPE: – Jeg kunne ha bare lagt med ned og gitt opp, men jeg velger å fortsette. Det eneste jeg vil, er å få til en løsning, sier Pål Forberg.

Etter en lang sykdomsperiode kom drømmen om å starte eget selskap for Pål Hartvig Forbergskog. Et brev fra Nav la en demper på engasjementet, og var starten på en kamp mot systemet som fremdeles pågår for 54-åringen.

– Det hele har blitt en veldig merkelig greie, der det virker som de lokale Nav-kontorene ikke har myndighet overhodet, mens de sentrale kontorene sørpå styrer alt, slår Forbergskog fast.

54-åringen fra Båtsfjord fikk påvist sykdommen Ulcerøes Colitt, en alvorlig tarmsykdom, som 30-åring. Han har vært gjennom et 20-talls operasjoner med lang rekonvalesenstid, og det så i perioder mørkt ut. Det har blitt mange turer inn og ut av sykehus, og det er etter hvert blitt vanskelig å holde tellingen på hvor mange ganger han har blitt trillet inn til operasjonsstua av sykepleierne for deretter å falle inn i dyp søvn og bli kuttet opp av kirurgene i et forsøk på å gjøre livet bedre.

Et lys i tunnelen

Mellom innleggelsene har han forsøkt seg i flere forskjellige yrker. Hver gang har det endt opp med at han har pådratt seg brokk som følge av sykdommen.

I 2017 var han imidlertid på bedringens vei. Han så et lys i tunnelen og under et opphold ved nok en rehabiliteringsinstitusjon, fikk han ideen om å starte egen bedrift. En gnist ble tent.

– Jeg gikk da på arbeidsavklaringspenger, og legen sa at jeg burde søke om å bli uføretrygdet, men det ønsket jeg ikke. Jeg kjente, og kjenner fremdeles at jeg har mye energi i meg, og jeg ønsket å bruke den til noe nyttig. Hadde jeg blitt ufør, hadde jeg kanskje bare blitt sittende i sofaen foran skjermen fra morgen til kveld, sier Forbergskog.

Drømmen var å bli helsecoach. Han søkte, og fikk støtte av Nav til å gå på kurs i Oslo til å bli sertifisert helsecoach. Videre ønsket Forbergskog å starte eget firma i Båtsfjord. Det var her utfordringene med Nav startet.

– Man kan kun gå på arbeidsavklaringspenger i fire år, og perioden min var begynt å renne ut da jeg startet på studiene til helsecoach. Kurset ville ta 1,5 år, og deretter trengte jeg tid til å stable på beina et nytt selskap. Igjen henvendte jeg meg til Nav lokalt, sier Forbergskog.

Det nedslående brevet

Her forteller han at han ble tatt godt imot, og at de var positive til at han skulle starte opp noe nytt.

– Beskjeden var at dette hadde de tro på. Det var bare å gå i gang, og det gjorde jeg. Jeg gjorde ferdig alle obligatoriske timer på kurset, og mangler nå bare å lage en film sammen med en kunde som jeg har jobbet med, som er en del av opplegget for å bli sertifisert. I mai 2017 satte jeg i gang med å etablere firmaet, forteller han.

13. august 2017 får han imidlertid det overraskende brevet. Nav Arbeid og ytelser skriver at arbeidsavklaringspengene hans opphørte 7. august. Der han, plutselig uten inntekt, og i en svært vanskelig periode i livet.
– For å ha råd til å både starte selskap, og overleve, måtte jeg blant annet selge hytta. Det var sårt fordi jeg hadde knyttet mange minner til stedet, men jeg måtte jo gjøre det. Jeg hadde ingen valg, jeg hadde jo ikke inntekt. Jeg hadde noen få klienter som jeg coachet, men jeg kunne ikke ta betalt mye for disse timene, jeg var jo ikke ferdig utdannet enn. I tillegg kom det en skilsmisse oppe i det hele. Det var tøft, men jeg klarte meg, forteller han.

Han klaget med en gang inn avgjørelsen til Nav. Det ble vurdert at klagen ikke ble tatt til følge. I dag ligger klagen hos trygderetten for en ny avgjørelse.

– Nav sentralt har ikke tatt hensyn om at jeg har søkt om utvidelse av AAP-perioden for etablering og oppstart av eget foretak. Dette hadde jeg søkt på lenge før den inneværende AAP-perioden opphørte. Dette er en utvidelse Nav selv gir mulighet til, gjennom sitt system. Lokalt fikk jeg klarsignal, men sentralt har de tydeligvis overkjørt denne avgjørelsen. Det lokale kontoret kjenner meg godt, og de så behovet for selskapet jeg ville starte opp, men det har visst lite å si, sier Forbergskog.

Thomas Kampestuen, avdelingsdirektør i Nav Arbeid og ytelser skriver i en e-post til iFinnmark at regelverket er strengt, og at det er mange som ikke får forlenget AAP-perioden. Les hele tilsvaret fra Nav Arbeid og ytelser lenger ned i saken.

Gir ikke opp kampen

Sommeren 2019 begynte han som tilkallingsvikar i stilling som helsemedarbeider i hjemmesykepleien i kommunen.
Like før jul ble denne gjort om til en fast 60-prosentstilling samtidig som Forbergskog nå driver helsecoach-firmaet på siden. Selv om ting går bedre økonomisk, forteller han at han ikke har gitt opp kampen mot Nav.

– Man blir jo fortvilt over systemet, men jeg ser at det ikke er enkeltmenneskets feil, det er kanskje ikke saksbehandleren på Nav som har gjort noe galt. Problemet er at byråkratiet tvinger dem til å jobbe etter en lovtekst, de ser ikke mennesket bak. Jeg mener det mangler en menneskelighet i systemet, her tolker man bare loven til punkt og prikke, sier Forbergskog oppgitt. Han står i en lignende kamp også med Norges pasientskadeerstatning. En komplikasjon som følge av den siste operasjonen i forbindelse med sykdommen i 2014, gjorde at han måtte hastes tilbake til sykehuset bare en uke seinere. Legene klarte å redde han, men etter operasjonen måtte han gå på en lang og tøff antibiotikakur for å motvirke eventuelle infeksjoner. Etter denne komplikasjonen har han søkt om erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning, men søknaden ble avslått. – Så ble jeg da stående som et spørsmålstegn og skjønte ingenting. Over telefon fikk jeg beskjed om at det bare i sjeldne tilfeller gis erstatning i bløtdelsamputerte, slik jeg var. I avslaget sto det at det var sammenheng mellom skaden og operasjonen, men at det ikke var nok for å få en erstatning. Jeg forsto det slik at om jeg hadde fått amputert en arm, istedenfor en tarm, på grunn av feiloperasjon, så hadde jeg fått erstatning, sier Forbergskog.

Legger følelsene til side

Han har anket også denne avgjørelsen to ganger. Den siste anken venter han fremdeles på svar på.

– Men jeg er en ukuelig optimist likevel, og har troen på at det vil ordne seg, sier han. Han ønsker å fortelle historien sin slik at andre som kjemper samme kamp, heller ikke gir opp håpet.

– Jeg kunne ha lagt meg ned og bare gitt opp, men jeg valgte å legge følelsene til siden, og bli min egen saksbehandler. Slik klaget jeg inn saken til Nav og til Norsk pasientskadeerstatning, og slik klarer jeg å følge opp klagene. Sykdommen min er en stor del av meg, men den er ikke meg. Derfor skal ikke dette knekke meg.

Han forteller at det for han hjelper å ikke gå og kverne på tankene om hva som skal skje videre hele tiden. Istedenfor bruker han mye tid på å jobbe og være med andre mennesker. Slik takler han motgangen godt, forteller han.

– Jeg tenker at dette bare er en liten motbakke i livet, uten at jeg blir innbitt av den grunn. Jeg klager inn saken, men legger den så fra meg, og lar livet gå videre til jeg får neste svar. Om jeg får det til, og jeg får betalt pengene jeg har fått innvilget av Nav lokalt og pasientskadeerstatningen, så blir det bare en bonus for meg. Får jeg ikke pengene, så kommer jeg meg gjennom det også. Jeg ønsker bare å komme fram til en løsning, og vil ikke gi meg halvveis, sier Forbergskog.

Får ikke erstatning

I brevet fra Norsk pasientskadeerstatning står det at de ikke anser at skaden Forbergskog fikk som følge av sin siste operasjon skyldes svikt fra legenes side. Derfor har han heller ikke krav på erstatning, skriver de.

«Operasjonen ble utført i tråd med god medisinsk praksis (…). Selv om inngrepet ble utført i tråd med god medisinsk praksis, oppsto det små rifter og et hull i tynntarmen som ble korrekt sydd igjen. Dette kan altså skje ved operasjoner som din, uten at det har blitt gjort feil,» slår Norsk pasientskadeerstatning fast i brevet der Forbergskog får avslag.

Kommunikasjonsdirektør ved Norsk pasientskadeerstatning, Øydis U. Castberg uttaler seg på generelt grunnlag og forteller at tre vilkår må være til stede for at en pasient skal få innvilget erstatning:
– For det første må vi kunne slå fast at det har vært en svikt i behandlingen, det andre vilkåret er at det må ha oppstått skade som følge av behandling, og for det tredje må pasienten ha lidd et økonomisk tap eller ha fått varige mén som følge av skaden, sier Castberg.

–¨Pasienten hevder at han per telefon fikk beskjed om at man svært sjeldent får erstatning når det gjelder bløtvevsoperasjoner. Hvorfor er det slik?

– Vi har ingen regler på dette, så at man får oftere avslag når det gjelder denne type operasjoner, er jeg ikke kjent med, sier Castberg. IKKE SVIKT: Ifølge kommunikasjonsdirektør Øydis U. Castberg hos Norsk pasientskadeerstatning, må det først fastslås at skaden pasienten har fått, skyldes en svikt under behandlingen. I et brev fra NPE står det at man ikke finner en slik svikt i Forbergskogs tilfelle. Foto: NPE

En kjent komplikasjon

Hun påpeker at det i dette tilfellet kan se ut som at Pasientskadeerstatningen ikke har funnet at det har vært svikt i behandlingen. Det kan være en grunn for avslaget, forklarer hun.

– Av og til kan det oppstå skader etter behandling, men denne skaden må skyldes feilbehandling for at det skal utløse erstatning fra NPE. Det kan for eksempel forekomme en bivirkning eller en skade som følge av operasjonen, uten at pasienten har vært utsatt for feilbehandling. Derfor kan vi for eksempel slå fast at skaden kom som følge av behandlingen, men legen har ikke sviktet, sier Castberg.

Det er kun i sjeldne tilfeller det er mulig å få erstatning selv om det ikke har vært svikt i behandlingen. Da må skaden ha vært lite kjent og lite forventet, understreker Castberg. I brevet til Forberg står det imidlertid at hans skade har vært et kjent risiko.

«Komplikasjonen er kjent, men forekommer sjelden ved førstegangsoperasjon. Risikoen øker betydelig med de operative utfordringene som man her sto ovenfor», står det å lese i brevet.

Strengt regelverk

Thomas Kampestuen, avdelingsdirektør i NAV Arbeid og ytelser i Tønsberg svarer følgende i en e-post til iFinnmark:

– Denne saken handler om et strengt regelverk og ikke om hvilken enhet i NAV som fatter beslutningen. NAV-kontoret var positive til at han startet egen virksomhet, men sa samtidig at det ikke var sikkert at han ville få forlenget perioden med AAP. Regelverket er strengt, og det er mange som ikke får forlenget perioden. Det er Stortinget som har fastsatt regelverket og det er NAV Arbeid og ytelser som vurderer om man fyller de juridiske vilkårene i regelverket.

Han legger til at Nav har forståelse for at avslaget har vært vanskelig for Forbergskog:
– Han fikk ikke forlenget AAP fordi han ikke hadde rett til forlengelse etter det nye regelverket som gjaldt fra januar 2018. Vi forstår at den beslutningen var vanskelig for ham, men i denne type saker har vi ingen mulighet til å bruke skjønn. Regelverket er helt tydelig, skriver Kampestuen.

Han utdyper til slutt hvorfor Forbergskog ikke har fått forlenget sin periode for arbeidsavklaringspenger.

– For å få forlengelse måtte han enten vært i langvarig utredning som har forhindret ham fra å begynne med hensiktsmessig medisinsk behandling, eller hatt helseplager som forhindret ham fra å kombinere medisinsk behandling og tiltak. Ingen av delene var tilfelle for Forbergskog, og derfor fikk han ikke forlenget perioden med AAP, avslutter Kampestuen.